Leserbrev – På tur er vi alltid tre

Terje har en sterk vilje – og et ben.

Bilde: Terje Tobias Finsådal med protese opp fjellet. Foto: Åshild Schmidt

Han aksepterer ikke at protesefoten skal hindre han i å leve livet slik han vil det.

For åtte år siden var det umulig for Terje å spasere 250 meter hjemmefra for å gå på kino. I fjor gikk han til Kjerag. I år har vi gått fra hytte til hytte på Hardangervidda.

Å gå til Kjerag med proteseben er vondt. Samtidig er det en stor personlig seier å gjennomføre turen.

Men det handler om mer enn en manns bragd. Det handler også om en dyktig kirurg som anbefalte reamputasjon i 2012, og om en fremragende ortopediingeniør fra Moss som aldri anser seg ferdig med protesen før Terje er fornøyd.

Pårørende

Bilde: Terje Tobias Finsådal med protese på sykkel. Foto: Åshild Schmidt

Jeg er den pårørende. Den som aldri går alene med mannen min på tur. Vi er alltid tre på tur – Terje, Beinet og jeg.

Om turen blir kort eller lang, det bestemte i mange år Beinet. Nå er det i større grad Terje og jeg som bestemmer hvor reisen går.

Beinet er ikke så glad i å gå på ski. Det mangler balanse, og Terje kan i utforbakker til forveksling ligne en fyllik.

Terje har derfor erstattet ski med fatbike, og sykler nå rundt på fjellet hele vinteren. Også sommerstid brukes sykkelen til rekreasjon og trening.

Handler om hva man vil

Bilde: Terje Tobias Finsådal med protese i fjellet. Foto: Åshild Schmidt

Nylig ble en tredagers tur på Hardangervidda tilbakelagt. To dager på sykkel og en åtte timers fottur i fjellet, gikk fint. Terje og Beinet hadde det mer greit enn vondt – vi var fornøyd alle tre. Beinet ble dessuten hovedperson på turisthytta om kvelden.

Mye handler om hva man vil. Men med et bein mindre enn normen, handler det også en del om hva som er greit.

Når det man gjerne vil krever for mye krefter og smerte, er det nødvendig å tenke alternativt. Det kan til og med være viktig å senke ambisjonene.

Etter turen til Kjerag sa Terje: Aldri mer. Det hadde krevd for mye. Etter å ha gått tur/retur Gaustatoppen i tåkehav, sa han: Vi må opp igjen en gang det er fint vær. Etter åtte timer på beina i flatt terreng på Hardangervidda sa han imidlertid: Her må vi snart igjen!

Som pårørende er jeg glad for viljen i mannen. Og så er jeg evig takknemlig for hjelpen fra kirurgen og ortopediingeniøren i Moss. Summen av faglig kompetanse og vilje til å leve, gir oss et stadig mer innholdsrikt liv.

Neste utfordring for Beinet er å gå fra Bortelid til turisthytta på Gaukhei. Når det blir vet jeg ikke – vi må ta det en helg Beinet er i godlag.

Tekst og bilder: Åshild Schmidt

Legg igjen en kommentar