For Martin er arbeidet som likeperson og styremedlem i Momentum Nord svært betydningsfullt

Martin Johan Hartløff er styremedlem i Momentum Nord. Han trives også i rollen som likeperson. Foto: Marte Nordahl 

– Jeg har et håp om å hjelpe andre i tilsvarende situasjon som meg selv

Av Marte Nordahl

Martin Johan Hartløff fra Lødingen er tilfreds med at Momentum gir påfyll i hans livssituasjon som benprotesebruker.

– Like etter amputasjonen følte jeg meg veldig sårbar. Jeg søkte etter gode råd om hvordan jeg kunne leve mitt nye liv som amputert. Jeg famlet i en lengre periode i blinde, helt til Momentum ga meg det jeg trengte. Dernest følte jeg at jeg hadde noe å bidra med i foreningen, sier Martin.

Søker nye kontakter i nabokommunene

Martin løfter frem de store avstandene i Nord som gjør det utfordrende å komme i kontakt med og bli kjent med flere amputerte.

– Det er også synd at taushetsplikten på sykehusene hindrer oss i å bli kjent med nye amputerte. I Lødingen er jeg kun kjent med to protesebrukere. Jeg ønsker gjerne å komme i kontakt med flere brukere i nabokommunene.

– Jeg håper også at flere melder seg inn i Momentum, slik at vi blir en sterkere organisasjon med flere medlemmer. Noe av det viktigste er å gi folk støtte i en vanskelig livssituasjon. Jeg føler at det er nyttig å dele mine erfaringer som protesebruker med nye amputerte, sier han.

Martin er ofte på eljaktjakt om høsten. Her er han fem mil nord for Lødingen. Her er han grunneier og medlem i et jaktlag. Foto: Privat 

En operasjonsfeil

Martin husker godt den kjølige novemberdagen for fem år siden. Etter mange år med slitasjegikt (artrose) i kneet, så han fram til den spesielle dagen hvor han skulle få operert inn en kneprotese i høyre kne.

– En feil under operasjonen resulterte i en skade på blodåren i kneet. Som resultat fikk ikke muskelen i leggen tilstrekkelig blodtilførsel, sier han.

Traumatisk opplevelse

Etter påfølgende tre dager så ikke legene noen annen utvei enn en amputasjon. Sykehustabben hadde fått et dramatisk vendepunkt.

– Selv om det ikke kom som et direkte sjokk å våkne opp med bare en fot, opplevde jeg situasjonen som ganske traumatisk. Jeg hadde ikke forestilt meg at kneoperasjonen skulle ende så fatalt. Jeg gikk «ned i kjelleren» i et par døgn. Jeg undret over hvordan livet med en kroppsdel mindre ville bli, og hvor jeg kunne få hjelp til å komme meg videre. Jeg forstod at jeg kom til å ha behov for all støtte fra de rundt meg, sier han.

Mens Martin lå på sykehuset bestemte han seg for å ta et oppgjør med seg selv. Han forstod at de tunge tankene og bitterheten han følte på, ikke ville gi han foten tilbake. Han så framover og konsentrerte seg over de nye mulighetene i livet. Samtidig var han lykkelig uvitende om hvilke utfordringer som ventet han.

Hjemmet i Lødingen sammen med kona og familien gir han ro og inspirasjon i hverdagen. Her er han klar for å en skitur i nærområdet. Foto: Privat 

Heldig med protesen  

Med en god og veltilpasset protese, var Martin klar for å leve et så normalt liv som mulig.

Med en drøss av tilgjengelig utstyr i ypperste klasse, var han bevisst på at han ikke ønsket å havne i rullestol. Protesen han fikk på Blatchford Ortopedi i Harstad ble han tilfreds med.

– Tilpasningen av hylsen er veldig bra, og den passer også godt på stumpen. Jeg har verken opplevd gnagsår eller noen form for smerter, sier han fornøyd.

Tøff tid med hard opptrening

For Martin ble det en stor utfordring å lære seg å gå med protesen. Det var hardt å mestre et «fremmedelement» som oppførte seg helt annerledes enn hans egen fot, som ikke styres fra hjernen.

– I tiden etter amputasjonen gikk jeg gjennom en tøff prosess bestående av hard opptrening som protesebruker. I en lang periode følte jeg meg sterkt handikappet. Ting som tidligere hadde vært en selvfølge, var nå blitt både tidskrevende og vanskelig å gjennomføre. Bare det å stå opp om morgenen ble en større utfordring enn da jeg hadde begge beina. Det var ikke bare å svinge seg ut av sengen som tidligere, sier Martin.

Til å begynne med førte månedene med egentrening til økt mestringsfølelse. Han fortsatte rehabiliteringen på Malvik i Trøndelag, som dessverre ble lagt ned like etterpå.

– Nå fantes det allikevel bare en vei å gå og det var opp og fram. På den korte tiden hadde jeg i det minste erfart at det ikke nyttet og synes synd på meg selv.

Vondt kne

– I tillegg til å måtte leve med protese, er det andre kneet like vondt som det som ble operert. Ved belastning får jeg smerter som også begrenser all aktivitet. Likeså har jeg erfart at det er mange ting som ikke lar seg gjøre med en protese. Alderen min er heller ikke et pluss.

Martin erkjenner at han gjerne skulle ha vært på flere rehabiliteringer for å lære bedre protesebruk. Endog er det ikke enkelt å trene med et smertefullt kne. En ny kneoperasjon blir ikke aktuelt før han eventuelt må. Selv om det har vært en lang vei å gå, har Martin klart seg veldig bra.

– Jeg forsøker å gå turer til fots i nærområdet på Lødingen så ofte som mulig. Jeg går helst turer alene slik at jeg kan styre mitt eget tempo. Det lette og flate terrenget egner seg godt for protesebrukere. Om høsten går jeg på elgjakt, mens jeg forsøker å komme meg så ofte som mulig ut på ski på vinterstid, sier han.   

Stolt protesebruker

Martin løfter fram viktigheten av å komme seg ut blant folk etter en amputasjon. Han er godt fornøyd med at han møter på mange som tar hensyn til han som protesebruker.

– Jeg blir ofte møtt med kommentarer om «hvor flink jeg er». Det gjør meg både stolt og glad. Det beviser også at det ikke er skambelagt å være protesebruker. Som person er jeg akkurat den samme som før amputasjonen. Jeg har selv erfart hvor viktig det er å komme seg i aktivitet og leve et så normalt liv som mulig, sier han fornøyd.

Ser positivt på livet

Nærområdet i Lødingen byr på en rekke turmuligheter. Martin spenner gjerne på seg skia så ofte som mulig på vinterstid. Foto: Privat 

Martin tar hver dag som en utfordring og ser positivt på livet. Med en velfungerende protese er livet så absolutt verdt å leve.

–  Jeg er fornøyd når jeg står opp om morgenen og kan kjenne at kroppen er frisk og rask. Selv om gamle oppgaver og rutiner er mer tidskrevende med en protese, bruker jeg ikke tid på å irritere meg over det. Jeg vet godt at ting ikke vil endre seg.

– Jeg henter inspirasjon her hjemme sammen med kona og familie, i tillegg til gode venner. Jeg trenger ikke de store utfordringene. Jeg opplever dagliglivet som en stor nok glede, sier han.