– Idretten har gitt meg stor tro på at jeg fungerer fysisk, selv med en funksjonsnedsettelse

Bare to år gammel sprang Mariann Marthinsen fra Nesttun (35) ut i veien og ble påkjørt av en lastebil. Hun mistet høyre foten høyt oppe på høyre lår. I sammenstøtet skadet hun også høyre hånd.

– De påfølgende årene etter ulykken bestod av mange sykehusopphold og operasjoner. Takket være dyktige leger på Haukeland, overlevde jeg og fungerer veldig bra i hverdagen. Siden jeg var såpass ung da ulykken skjedde, husker jeg ikke hvordan det er å ha to bein, sier Mariann.

Tøffe tak gjennom barndom og ungdomstid

Amputasjonen ble en naturlig del av Mariann i barndommen, som hun ikke hadde noen problemer med å akseptere. Derimot møtte hun på flere utfordringer i tenårene.

– Jeg ønsket å være lik alle andre og synes det var vanskelig å skille meg ut. Med en benprotese ble jeg hengende etter de andre. Spesielt var dette utfordrende i gymtimene og på turer sammen med klassen. Følelsen av å ikke være god nok preget selvfølelsen min på den tiden, sier hun.

Den gode støtten fra familie og folkene rundt seg, inspirerte Mariann til å leve et så fullgodt liv som mulig. Hennes positive innstilling var helt avgjørende for å takle selve livet som protesebruker.

Lite kunnskap om praktiske muligheter

I ungdomsårene vokste også interessen hennes for idrett og fysisk aktivitet. 

– Ved et opphold på Beitostølen Helsesportsenter på ungdomsskolen, fikk jeg teste ut ulike hjelpemidler til bruk i diverse vintersportsaktiviteter. Siden protesen hadde vært til hinder for å kunne prestere godt på langrenn, var jeg mest interessert i mulighetene idretten bød på. Oppholdet inspirerte meg til å prøve piggkjelke, som resulterte i at jeg fant veldig stor glede av aktivitet. 

Under de tre ukene på Beitostølen knyttet Mariann kontakt med personer med ulike typer funksjonsnedsettelser.

– Både deltakere og ansatte inspirerte meg inn i en ny verden bestående av idrett og muligheter for økt prestasjon. Å være en del av et slikt fellesskap styrket følelsen av å bli akseptert som den jeg var. I tillegg økte prestasjonen gradvis, sier hun fornøyd.

Interesse for svømming og teknikk 

Første året på videregående skole etterlyste Mariann mer kunnskap om idrettsmulighetene i Bergensområdet. Samtidig hadde hun lyst til å lære mer om svømming og teknikk.

– Jeg tok lett på en utfordring, i tillegg til å våge og satse på idrett. Som følge av det startet jeg i en profesjonell klubb i Bergen. Her trente jeg sammen med Alexander Dale Oen og flere toppidrettsutøvere. Vi trente knallhardt mot målene våre. Den enorme gleden av mestringen jeg opplevde, resulterte etterhvert i gode idrettsprestasjoner på svømmestevnene.

Mariann hadde en god utvikling de første fem årene. I 2007 blusset en av skulderskadene hun hadde pådratt seg etter den harde svømmetreningen, som bremset både utviklingen og motivasjonen. 

– Etterhvert ønsket jeg å søke nye utfordringer. Jeg bestemte meg heller for å satse på langrenn. Det var en frihetsfølelse å få trene ute i naturen, i tillegg til å få et nytt treningsmiljø. Jeg har alltid likt toppidrettslivet og det som førte med seg av hard jobbing. Samtidig var vennemiljøet utenfor idretten og andre impulser viktig for meg. På den tiden studerte jeg også vernepleie på deltid. Dette var en travel og samtidig veldig kjekk periode i livet, sier hun.

Fem Paralympics

Mariann har vært med i totalt fem Paralympics hvor hun startet med svømming i 2002. Hun avsluttet karrieren med en gullmedalje i langrenn i sprint i Sotsji i 2014. I tillegg har hun vunnet verdenscupen to ganger. I svømming har hun både gull og sølv fra VM, samt en bronse fra Paralympics i 2008.

– De totalt tretten årene jeg har drevet med toppidrett, har lært meg å se løsninger på utfordringene jeg møter underveis. Endog er jeg ikke like sikker på at jeg hadde kommet inn i idretten om det ikke hadde vært for handikappet mitt, sier hun.

– I Paralympics møter du dessuten på mennesker med de samme utfordringene som også er til stor inspirasjon. Her opplever vi et unikt samhold på trening og i konkurransesammenheng.

Styrken sitter i hodet

Mariann forsøker å ha et åpent sinn og lever etter Pippi sin fantastiske formulering; Det har jeg ikke prøvd, så det klarer jeg sikkert!

–  Målet mitt er å leve et så normalt liv som mulig. Jeg ønsker ikke la meg styre eller begrense av å ha et bein mindre. Styrken sitter først og fremst i hodet.

Det å gå Vidden i Bergen eller en eller annen overkommelig fjelltopp, er en av Mariann sine favorittsysler på fritiden. Her får hun kombinert den unike naturopplevelsen med gleden over å få bruke kroppen. 

Søker nye utfordringer                                                                                        

Mariann fremhever viktigheten av å søke nye utfordringer. Selv om ikke (topp)idrett er for alle og enhver, får du mye igjen for å føle at du fungerer fysisk.

– Selvfølelsen og troen du får på deg selv ved å søke utfordringer du mestrer, kan overføres til så mange andre positive ting i livet.

I februar i fjor ble Mariann valgt som leder for Momentum Vest.

– Etter å ha vært passiv medlem i flere år, meldte jeg meg på en rideleir i regi av Momentum på Dovrefjell. Arrangementet inspirerte meg til å delta på flere aktiviteter. Under et av arrangementene fikk jeg plutselig spørsmål om jeg hadde lyst til å bli leder for Momentum Vest. Selv om jeg synes lederrollen hørtes litt overveldende ut, bestemte jeg meg allikevel for å våge og ta sjansen. Det har vært en lærerik prosess hvor jeg har fått et godt innblikk i hvordan organisasjonsarbeidet i Momentum fungerer. Alt jeg har lært underveis har vært givende. Momentum har et stort potensiale og det er mye vi kan få til, sier hun.

Like aktiv hverdag

Ved siden av den nye lederrollen er også Mariann likeperson, hvor hun i ny og ne tar oppdrag ved Nordås Rehabiliteringssenter i samarbeid med Helse Bergen.

Hun  er også glad for at hun har en fot innenfor idretten. I dag jobber hun som trener for en rekrutteringsgruppe innen paraidretten i Bergen. I tillegg tar hun oppdrag i regi av skiforbundet som instruktør og hjelpetrener.

– Etter at jeg ga meg som toppidrettsutøver synes jeg det er meningsfullt å kunne bidra til at andre når drømmene sine. I tillegg vil jeg fortsette å engasjere meg i Paraidretten.  

Foruten all treningen trives Mariann godt i jobben i Bergen kommune. Hun storkoses seg også med familien sin. Hun er mamma til en sønn på halvannet år.

– Det viktigste jeg har lært, er at du har alt å vinne av å begynne å leve livet igjen og ikke gi opp. Enten om du ønsker deg tilbake til hverdagen du hadde tidligere, eller ønsker å prøve ut nye ting. Det finnes utrolig mange muligheter der ute, sier hun med et stort smil.