Veien til kjelleren – og opp igjen

Veien til kjelleren – og opp igjen

Morten Berg har vært i kjelleren. Bokstavelig talt. Den tidligere FN-soldaten gikk en gang ned trappa til underetasjen, og der ble han. I måneder. Dette er fortellingen om veien ned – men også om veien tilbake til lyset. 

Tekst: Ingunn Solli / Foto: Kurt Gaasø og privat 

Mange medlemmer kjenner nok Morten som leder for Momentums økonomiutvalg. Han er dessuten kjapp i replikken, glad i idrett, trebarnsfar, utdannet regnskapsfører og aktiv i 

islandshund-miljøet. 

Han bærer også en tyngre ryggsekk enn de aller fleste av oss.

Mistet foten for en ku

Vi skal tilbake til Sør-Libanon i februar 1980. Den 20 år gamle geværmannen og FN-soldaten Morten Berg har frivakt. Med ett hører de et drønn. En ku har gått på en mine i et område hvor soldatene vet det er mange miner. Lagføreren og nestlagføreren blir kalt ut, og spør om Morten vil bli med. Vel framme ser trioen at kua har fått sprengt av seg det ene beinet og blør fra buken.  

  • Vi kalte opp hovedkvarteret for å få nærmere ordre. Vi fikk tillatelse til å skyte kua, deretter ville de at vi skulle komme oss ut til den. Det var veldig viktig å redde kjøttet, sa de, forteller Morten. 

Soldatene sa klart ifra at de ikke hadde utstyr til å komme seg trygt gjennom et minelagt område, og de ba om å få vente på minerydderne. Det ville ikke befalet ha noe av. De mente de tre soldatene kunne bruke bajonettene for å klarere en vei ut til kua. 

  • Det var jo galskap, men laget mitt og jeg fulgte ordre og begynte å stikke bajonettene i bakken for å lage en sikker vei ut til kua. Jeg skar kvister som vi satte ned for å markere den mineklarerte stien, forteller Morten. 

En stund går det greit, men så går Morten for å hente flere kvister. Det er da han hører det karakteristiske klikket. Deretter et voldsomt smell. 20-åringen blir kastet opp i lufta og lander på bakken. Han ser på beinet sitt. Den ene foten er sprengt av. Først er Morten  helt nummen, men etter hvert kommer også de ekstreme smertene. 

Stillheten etterpå 

Medsoldatene setter i gang førstehjelp og ber om umiddelbar assistanse. Først etter noen timer  blir Morten hentet med helikopter til sykehuset og operert, men foten er selvsagt borte for alltid. Et par uker senere blir han sendt hjem til Oslo med et Hercules-fly, der en taxi tar ham hjem til foreldrene. 

Deretter blir det stille fra Forsvaret. Det vil si, ikke helt stille. Morten blir oppringt fra leiren og bedt om å levere tilbake sine militære effekter og dessuten skrive skade- og tapsmelding på en sokk og en militærstøvel. 

  • De ble jo sprengt i filler sammen med foten min, så det måtte de ha tapsmelding for, ja, sier Morten med en tørr latter.

Men blir det helt stille. 

  • Det var ingen oppfølging. Null. Jeg måtte selv komme meg til legevakten for fjerning av 110 sting i den ene armen. Jeg selv måtte ta kontakt med Sophies Minde for opptrening og tilpassing av protese. I tillegg måtte jeg ta kontakt med NAV for å få hjelp til omskolering. Det var ingen hjelp å få fra Forsvaret etter å ha blitt skadet i FN-tjenesten. Ingen erstatning heller, sier Morten. 

Den manglende erstatningen står i skarp kontrast til en FN-bestemmelse fra 1956. Der slås det fast at FN skal gi erstatning til sårede og døde FN-soldater og deres etterlatte. Erstatningsordningen har blitt revidert og forbedret flere ganger, men først i 2019 sier Forsvarsdepartementet at de blir klar over FNs erstatningsordning. I 1980 ante de visstnok ingenting. Vi skal komme tilbake til dette. 

AKTIV FYR:

Morten skulle gå idrettslinja.
Slik ble det ikke. Men han er fortsatt aktiv, og er
dessuten engasjert i Norsk Islandshund Klubb.

Reaksjonene kommer

Men foreløpig er vi fortsatt i 1980. Den unge Morten hadde egentlig planer om å starte på Idrettshøgskolen etter FN-tjenesten. Nå ble det i stedet en utdanning innen økonomi og regnskap. 

  • Etter hvert startet jeg mitt eget regnskapsbyrå, jeg ble gift og fikk tre barn. Det hele så sikkert greit ut fra utsiden, sier Morten. 

Men det var det ikke. Morten jobbet og jobbet og jobbet, mest av alt for å holde spøkelsene fra livet. Han hadde tydelige symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD), han hadde sinnemestringsproblemer og var etter eget utsagn en vanskelig mann å leve sammen med. Til slutt sa kona at nok var nok. Han måtte skaffe seg profesjonell hjelp. Morten begynte hos psykolog. 

  • Mer enn 20 år etter hendelsen fikk jeg diagnosen PTSD. Det er faktisk ganske klassisk. PTSD treffer gjerne med full styrke etter 20 til 25 år. Jeg ser det hos veldig mange andre veteraner også, sier Morten, som i dag jobber frivillig med økonomisk rådgiving for veteraner i organisasjonen SIOPS. For mange av dem er veien tilbake til det sivile samfunnet tung etter utenlandsoperasjoner, og for noen kommer ikke reaksjonene før etter flere år. Altfor mange får ikke hjelp, og historier som går igjen er problemer med aggresjon, depresjoner, samlivsbrudd og tap av venner. Og ikke minst økonomiske problemer. 
  • Jeg har møtt så mange som har sluttet å åpne vinduskonvolutter. Det er tragisk. Veteranene er vår tids krigsseilere, sier Morten.

Selvmordstankene

Også Morten har vært skikkelig langt nede. Etter et hjerteinfarkt i 2008 gikk han inn i en dyp depresjon. 

  • En dag gikk jeg bokstavelig talt i kjelleren, og ble der. Jeg hadde innredet meg et rom der nede, og der satt jeg hele dagen i flere måneder. Kom knapt nok opp for å spise. Kona mi var selvsagt fortvilet, forteller Morten. 

Men det skal bli enda verre. I 2016 ryker ekteskapet, og Morten får stadig mørkere tanker.  I februar 2017 går han igjen i kjelleren, denne gang med et ladd våpen. Han vil gjøre det slutt. Morten sitter med våpenet mot hodet og er klar til å trekke av, men tanken på at den 22 år gamle datteren vil være den som finner ham, får ham til å rykke hodet tilbake. Skuddet går i taket. Heldigvis.

I kamp mot staten 

Morten har i dag kjempet seg opp i lyset igjen, men omkostningene har vært store. Et møte med Momentums tidligere leder Kjetil Bragstad i 2018, som også er veteran, var til stor nytte. Det samme gjelder hjelpen han har fått av psykologen sin. Men Forsvaret er Morten lite imponert over. Derfra har han ikke fått mye støtte eller hjelp. 

I 2020 gikk han til søksmål mot staten for å få erstatning, og søksmålet pågår fortsatt.  Så langt har han mottatt 270 000 kroner i erstatning. Det skjedde i fjor sommer. 

  • Etter 42 år klarte de altså å utbetale noen småpenger erstatning for en tapt fot og store psykiske omkostninger. Det holder ikke, sier Morten. 

Han sier det er vanskelig å fastslå eksakt hvor mye han eventuelt ville fått i erstatning fra FN, dersom Forsvarsdepartementet hadde bistått han med å få erstatning i sin tid. Departementet hevder jo at de ikke kjente til ordningen før i 2019, men allerede i 1993  bistod de en annen skadd norsk FN-soldat med å få FN-erstatning.

  • Er du sint eller bitter? 
  • Jeg er forbanna, ja! Erstatningen skulle jeg jo hatt i 1980. Men jeg er også en sta jævel, og jeg gir meg ikke, slår Morten fast. 

Det er ikke vanskelig å tro ham.