Leggamputasjonen førte Kenneth (25) frem til ortopediyrket og sprintingen

Sport og aktivitet

Foto. Marte Nordahl

Tekst Marte Nordahl 

– Gleden er å hjelpe andre amputerte, og å dele yrket og konkurranseløpingen sammen med andre.

En sommerkveld i Eide på Nordmøre i 2012 var Kenneth Heggdal på vei med motorsykkel for å telte sammen med broren og et par kompiser ved det lokale vannet, Langvatnet. Klokken var passert ni da han kjørte inn i en sving med en fjellvegg på venstre side. Midt i svingen kom den lavtliggende sola frem som gjorde at han mistet sikten.

– Jeg veltet bevisst sykkelen som gjorde at jeg gled rett inn i autovernet. I veltet fikk jeg beinet klemt mellom motorsykkelen og autovernet. I ettertid har jeg skjønt at hvis jeg bråbremset ville jeg ha fløyet rett over autovernet, sier Kenneth.

Kenneth kjørte mye motorsykkel før ulykken. 

Åtte operasjoner                                                                                                                                     

Etter ulykken ble Kenneth operert på sykehuset i Molde hvor kirurgen fikserte beinet hans.  Han ble operert ytterligere syv ganger på St. Olavs Hospital i Trondheim. Alt det døde arrvevet som gjorde at han manglet sirkulasjon ned til leggen og foten, gjorde det vanskelig å redde det knuste leggbeinet hans. Etter den åttende operasjonen bestemte de seg for å amputere beinet.

– Jeg husker ingenting de første to ukene etter ulykken. Grunnet sterke smertestillende husker jeg kun bruddstykker fra da jeg lå på intensivavdelingen ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Positiv til amputasjon                                                                                                                   

Kenneth minnes godt det traumatiske øyeblikket da kirurgen kom inn og fortalte at han måtte amputeres.

– Han informerte meg godt om fordelene ved å amputere foten. Hvis de beholdt beinet kom jeg til å ha masse plager, i tillegg til å verken ha noen sirkulasjon eller følelse i foten. Infeksjonsfaren var også stor om jeg skulle få et kutt i foten uten å merke det. Å amputere foten betød at jeg kunne utføre stort sett alle de aktivitetene som jeg gjorde tidligere.

Kenneth ble værende på sykehuset rett etter amputasjonen. Han hadde en fysioterapeut på rommet sammen med en psykolog. Møtet med kirurgen gjorde at han ikke følte et behov for en psykolog i etterkant.

Samtale med kirurgen                                                                                                                 

– Den største medisinen fikk var å få amputere beinet, slik at alle bakterier og infeksjoner forsvant. Jeg følte meg frisk med en gang, sier han.

Kenneth er fornøyd med den gode oppfølgingen han fikk mens han lå på avdelingen for kvinne og barn ved St. Olavs Hospital. Siden det var sommer og de inneliggende pasientene var på permisjon, fikk han ekstra god oppfølging.

– Som 16-åring var det ikke mye jeg lurte på rundt amputasjonen. Foreldrene mine var til stede under store deler av oppholdet. Her samlet de inn all den informasjonen jeg trengte om de praktiske gjøremålene, sier han.

Rehabiliteringen lettet sinnet                                                                                                     

– Rehabiliteringstiden lettet sinnet veldig. At jeg også var ung og aktiv før amputasjonen og ulykken, gjorde det enkelt å komme opp på beina igjen. Så fort jeg reiste meg opp av senga startet jeg å gå på krykker. Jeg satt veldig lite i rullestol, sier han.  

Etter sykehusoppholdet var Kenneth en kort periode på Betania i Malvik i Trondheim. Her startet han opptrening sammen med en dyktig fysioterapeut. Når han kom tilbake til hjemkommunen Eide fikk han en fysioterapeut der.

– Siden jeg brukte rask tid på å lære meg å gå, trente jeg mest styrketrening av stump og øvrige kroppsdeler. Straks jeg fikk min første protese i Trondheim gikk jeg på den uten støtte. I starten ble det mange turer opp til Trondheim for å tilpasse protesen.

f. v. Første skoledag på Molde videregående skole sammen med tvillingbroren, Kim Heggdal. 

T. h. Halloweenfeiring i studietiden. Som ortopediingeniør har Kenneth hatt gleden av å lage sitt eget trebein som han bruker når han skal kle seg ut som pirat. Private bilder. 

Rett på videregående                                                                                                                   

Kenneth ble amputert sommeren før han skulle starte på videregående. Målet hans var å være frisk nok til å møte opp til skolestart. Han ble utskrevet fra sykehuset uken før skolen begynte, slik at han fikk en liten pause hjemme. Første skoledag møtte han opp med krykker og ett bein.  

– Klassekompisene mine hadde allerede lest saken om gutten som måtte amputere beinet etter en motorsykkelulykke og skulle starte på Musikklinja ved Molde. Det første året var de veldig hjelpsomme med å bære instrumenter og annet jeg trengte hjelp til

Aktiv før ulykken                                                                                                                           

Før ulykken spilte Kenneth både fotball og innebandy. Etter amputasjonen fortsatte han å spille innebandy på aktivt nivå mens han gikk på Molde Videregående.

– Jeg spilte alt jeg kunne og tenkte ikke på at jeg hadde på meg protese. Det fungerte veldig bra å bevege kneet og hofta mer enn før, sier Kenneth.

– Jeg fikk også gleden av å være assisterende trener for det gamle fotballaget mitt. At jeg måtte stå på sidelinja var det eneste kjedelige, sier han.

F. v. Innebandyturnering på videregående. Kenneth spilte innebandy også i studietiden i Jönköping i Sverige. 

Th. Surfeleir i Marokko. Private bilder. 

Ortopediingeniør                                               

Kenneth bestemte seg for å bli ortopediingeniør det andre året på videregående. Interessen for faget utviklet seg raskt når han fikk komponenter og proteseføtter. Han diskuterte med ortopediingeniøren sin- i tillegg til å surfe etter nye løsninger som kunne være det rette for han.

– Jeg synes også at ortopedifaget og å være protesemaker virket interessant. Hovedgrunnen til at jeg ønsker å jobbe som ortopediingeniør er at jeg ønsker å hjelpe andre i tilsvarende situasjon, sier han.

Kenneth begynte å studere rett etter videregående i Jönköping i Sverige, etter et tips fra en svensk ortopediingeniør i Trondheim. Her fortsatte han med innebandy.

Likepersonskurs i Sverige                             

Mens han bodde i Sverige utdannet han seg som “förebildscoach» som er noe lignende som en likeperson.

– I kurset fikk jeg gode tips om hvordan man skal lede en samtale, som fører til at brukeren lærer seg å reflektere og komme på løsninger selv ut ifra det vi snakker om sammen. Målet er å få vedkommende til å motivere seg selv og finne frem til sine egne løsninger og mål som protesebruker. Jeg anbefaler alle å ta kontakt med en likeperson hvis du lurer på noe knyttet til amputasjonen eller protesen, eller bare trenger påfyll med ny motivasjon. Det er veldig godt å prate med andre, sier han.

Forbedrer hverdagen                                       

Kenneth har allerede rukket å jobbe i et halvt år som turnuskandidat på OCH Ortopedi på Helsfyr. I perioden besøker de også andre sykehus.

– Akkurat nå jobber jeg på Sunnaas Sykehus to ganger i uken for å spesialisere meg på ortoser. Multitraumepasienter har ofte fem hjelpemidler samtidig. På Sunnaas har jeg veldig god kontakt med fysioterapeuter, ergoterapeuter og leger. Til høsten skal jeg ha et halvår med protese som hovedemne, sier han.

– Det er ekstra fint å tenke på at en ortopediingeniør kan lage en tilpasset protese som gjør det mulig for brukeren å gå. I tillegg vil små justeringer på protesen kunne lindre smerter, som gjør at brukeren kan komme tilbake til jobben og utføre aktiviteter, sier han.  

Funnet flere triks                                               

Som utdannet ortopediingeniør og med råd fra andre kollegaer, har han diskutert seg frem til måter og triks for å klare å anvende protesen selv med gnagsår.

– Hver enkelt person har ofte individuelle utfordringer og behov. Utfordringen jeg møter er oftest helt ulik hos andre. Selv om det er viktig å avlaste det vonde punktet, betyr ikke nødvendigvis at det beste er å ta av protesen. Som resultat av det kan føre til redusert sirkulasjon når man ikke bruker stumpen aktivt. Dermed vil også såret gro tregere. Jeg anbefaler å lytte til rådene til egen ortopediingeniør,  informerer Kenneth.

Proteser etter behov                                         

For Kenneth har den korte amputasjonsstumpen bestående av mye arrvev medført mye gnagsår og smerter. Derfor har det vært helt essensielt å få en hylse som har passet perfekt for å kunne utføre aktivitetene han ønsket seg.

– Jeg bruker i dag flere ulike proteser. En til badeaktiviteter, en løpefot, alpinfot og en hverdagsfot som jeg bruker til vanlig gange i hverdagen. Jeg har også laget et eget piratbein som jeg synes er ekstra morsomt å bruke ved Halloween eller andre maskerader.

Løper aktivt 

Kenneth startet med sprint i begynnelsen av desember i 2020.

– Å hoppe inn i sprinten har vært helt toppers. Jeg begynte samtidig med min løpekompanjong Sander Hegni. Siden jeg ikke visste helt hva jeg drev med i starten, er det godt å ha fått god oppfølging av egen trener. Vi følger et treningsprogram hver uke og får trene på Bærum idrettspark og Bislett.

– Siden i fjor har vi konsentrert oss om å lære oss nye teknikker i sprint. I dag tenker jeg ikke mye på at jeg har en protese når jeg løper. Jeg forsøker å drive kroppen fremover som om jeg har to bein. De syv siste årene har jeg også hatt en løpeprotese som er enkel å bruke og min gode venn.

Foto. Marte Nordahl. Kenneth løper aktivt sprint for Norsk parafriidrett med mål om å delta i konkurranser, både på norsk- og internasjonalt nivå. 

 

 

Trivelig miljø                                                     

– Det er veldig hyggelig å være en del av et passe stort parafriidrettsmiljø. Det er trivelig å alltid kunne slå an en prat med noen på trening. Ser noen at du springer forbi, heier de på deg til de ser at du er over målstreken. De vet at det er knallhardt å bli en god sprinter, sier han.

Kenneth synes det er fint å ha funnet en idrett som han har stor glede av, som også bidrar til å holde han frisk.

– I desember var målet mitt å nå parafriidretten sine EM- kvalifikasjonstider. Selv om jeg ikke kommer til å delta i år, er målet fortsatt å nå grensene til sommeren. Jeg har ambisjoner om å konkurrere på lokal- og nasjonalnivå, og kanskje på internasjonalt nivå neste år. Jeg drømmer om å få et fotfeste i friidretten.

Fint å dele interessene                                     

– Å dele arbeidet og treningen med andre, gir meg motivasjon til å fortsette. Jeg ser frem til å fortsette med turnustjenesten og bli flink til å være ortopediingeniør, få mange kontakter og å hjelpe folk.

– Til sommeren tar jeg sommerferie fra jobben for å besøke familien i Eide. Hvis det åpner opp i Sverige reiser jeg og min svenske samboer dit for å treffe hennes familie. Jeg tok henne med fra Sverige når jeg flyttet hit. Nå er det bare å håpe på at vi får en vaksine, sier han.